Grensen mellom tilpasning og å være seg selv
Hvor går grensen mellom å tilpasse seg og være seg selv fullt ut? Alle har rare egenskaper, sære måter å oppføre seg på, men skal man vise frem disse sidene? Eller skal man droppe det?
Når jeg begynte å snakke med gutter, fortalte venninner til meg at jeg burde starte rolig og vanlig. "Si Hei, dropp smileyet". Jeg lurer på om jeg har blitt feilopplært. Greit det, man trenger ikke å være helt crazy og påtrengende med hva man sier. Men hvis man alltid snakker på de måtene man har lært at er kult og vanlig, da får man aldri vist fra hva som gjør en spesiell.
På folkehøgskole begynner man med å tilpasse seg og bli kjent så ender man opp med å være seg selv, med de som liker deg. Men selv da har jeg stunder da jeg lukker meg avgårde for at folk skal slippe å takle alle tankene jeg har. Og for at de ikke skal bli lei av meg.
Tidligere har jeg til tider vært nervøs for å være store grupper av mennesker som jeg ikke kjenner, og spesielt hvis de i tillegg inneholder gutter. Med guttene var jeg alltid redd for å ytre meningene mine, i tilfelle jeg virket rar, attraktiv eller kjedelig. Den frykten ligger der litt ennå. Dette er et godt eksempel på dilemmaet om grensen.
Jeg tror at det beste er å være seg selv fullt ut uansett med folk, første gang du møter dem. Etter første møte kan du se på hvordan det gikk. Hvis det ikke var god respons har man tre muligheter; ignorere det og fortsette å være fabulous, tilpasse deg, eller droppe mennesket som bekjent. Hvis møtet gikk bra har du fått en ny venn!
Bilder: AnetteG(fra da jeg var i New York, Brooklyn Bridge. Digger de folka), og Weheartit.com
Når jeg begynte å snakke med gutter, fortalte venninner til meg at jeg burde starte rolig og vanlig. "Si Hei, dropp smileyet". Jeg lurer på om jeg har blitt feilopplært. Greit det, man trenger ikke å være helt crazy og påtrengende med hva man sier. Men hvis man alltid snakker på de måtene man har lært at er kult og vanlig, da får man aldri vist fra hva som gjør en spesiell.
På folkehøgskole begynner man med å tilpasse seg og bli kjent så ender man opp med å være seg selv, med de som liker deg. Men selv da har jeg stunder da jeg lukker meg avgårde for at folk skal slippe å takle alle tankene jeg har. Og for at de ikke skal bli lei av meg.
Tidligere har jeg til tider vært nervøs for å være store grupper av mennesker som jeg ikke kjenner, og spesielt hvis de i tillegg inneholder gutter. Med guttene var jeg alltid redd for å ytre meningene mine, i tilfelle jeg virket rar, attraktiv eller kjedelig. Den frykten ligger der litt ennå. Dette er et godt eksempel på dilemmaet om grensen.
Jeg tror at det beste er å være seg selv fullt ut uansett med folk, første gang du møter dem. Etter første møte kan du se på hvordan det gikk. Hvis det ikke var god respons har man tre muligheter; ignorere det og fortsette å være fabulous, tilpasse deg, eller droppe mennesket som bekjent. Hvis møtet gikk bra har du fått en ny venn!
Kommentarer