Tale er sølv, taushet er gull

I dag innså jeg betydningen bak ordtaket mamma alltid sier til meg;

Tale er sølv, og taushet er gull.

Hun har alltid fortalt oss dette, og det har fått meg til å tenke at jeg på trass alltid skal være ærlig om alt istedenfor. Over de tre siste årene har jeg sagt noe jeg har angret på to ganger som jeg kommer på. Noen ganger bør man ikke si alt man tenker på, og dette gjelder spesielt når man har forvirra seg bort i sin egen verden av tanker, og tulla seg for langt inn i tankerekken som startet av bagateller. 

En skulle tro man burde si disse tingene man har tenkt og følt på over lang tid, men plutselig løsner det. Forsåvidt har det ikke løsnet før jeg har sagt det i disse tilfellene, men jeg innser nå at jeg heller burde ha gjort noe annet. En annen ting jeg kunne ha gjort ville vært å prøve å vende meg til situasjonen, og vist hva jeg følte istedenfor. 

Sannheten er at jeg ikke aner hvordan jeg kunne gjort det annerledes, og er derfor frustrert siden jeg ikke aner hva jeg har lært av det. Denne uken bare stopper denne tanken meg fra å si noe jeg føler sterkt på. Dette er å si til en person at den behandler meg dårlig. Jeg kan si ifra, eller droppe det, og heller prøve å jobbe hardt for å bli så bra som personen ønsker. Dette kalles jantelov, og er noe jeg er sterkt imot. Men kanskje vi noen ganger må innse at andre vet best, og hengi seg til jantelovens onde sirkel.