Vakre minner på vannet

I en uke har jeg ikke sett annet enn båter, vann, tyskere, nordmenn og natt!

Skolen vår arrangerte en tur som gikk sånn her:

- Superspeed fra Larvik til Hirtshals (10.mai, klokka 7)

- Buss fra Hirtshals til Kiel (Danmark-Tyskland)

- Sove over hos hver vår tysker (fra tirsdag til onsdag)

- Seile fra Kiel til Skagen (onsdag-lørdag)

- Seile fra Skagen til Larvik (lørdag- søndag)

- 4 tyskere bodde hos meg (søndag- tirsdag morgen)

Det aller beste med en sånn tur er fellesskapet som skapes ved at alle er nødt til å gå én vei, så hvorfor da ikke gå den sammen. Det verste er når man returnerer, og fellesskapet oppløses! Alle går da tilbake til sine hverdagslige miljøer og venner. Selv om man sikkert skulle jobbet for å holde noen av folka sammen, så orker vi liksom ikke å anstrenge oss. Men jeg håper på at det kommer til å bli litt annerledes. Venninna mi drar allerede ned igjen i juli, og jeg synes det virker som om vi kommer til å kjenne dem for alltid.

Jeg hadde vakt fra 12-4 om natten og på dagen, og har du sett vann i horisonten på alle kanter, kan du nok si deg enig i at det er litt skummelt. Jeg har dratt opp, pakket, dratt ned og gitt kommando om å dra opp seil. Det har vært en stor opplevelse både med nye venner, jobbing og tyskerfester.

Jeg hadde tanker om at jeg ikke likte tyskere, men gjett hva(!) det gjør jeg! Jeg savner dem alle sammen!

Hvis du hadde hatt muligheten, ville du gjort det?