Forskjeller er livets krydder
Her i verden er forskjeller noe av det vi har mest av, og dette er en av de store grunnene til at folk blir mobbet, føler at de ikke passer inn, ikke finner sin plass i verden, osv. Men når man er akkurat der, der hvor det føles som om du er den eneste personen i verden av din egen rase, da tenker man ikke på det. Man kan føle seg rar, teit, feit eller kjedelig, mens man på et annet sted på denne kloden hadde blitt kjendis for disse egenskapene sine.
Iblant leter mennesker etter feil hos andre mennesker, og man finner alltid ett eller annet, siden ingen er perfekte og hele den regla der. Men hvor mange har vel ikke prøvd å oppnå perfeksjon? Hva er egentlig perfeksjon?
Når jeg ser mennesker som er annerledes, så føles det magisk at vi kan være mennesker begge to, og allikevel være så forskjellige. Et ideal i Norge er å være som barbie, det er det vi har lært at er svaret på perfeksjon; å ha porselenhud, ha en fin brunfarge, være tynn og ha langt blondt hår, som ligger akkurat der du plasserte det samtidig som at det skal være mykt. Men så er det jo sånn at man blir glad i personer man blir kjent med, og plutselig kan de skille seg ut fra mengden og danne et nytt bilde på perfeksjon.
Kan det ikke bli for mange barbier her i verden? For hva så om du får alle de fine egenskapene til en barbie, når det er tusenvis av jenter rundt i Norge som prøver på det nøyaktig samme? Og hvem av dem er den perfekte? Ingen? Sykt altså; man prøver så hardt bare for å bli en av mengden.
I går var jeg på cupcake-kveld med tre jenter som ikke prøver å oppnå "barbie-perfeksjon", men allikevel har de klart å oppnå "selv-perfeksjon", altså at de er blitt den beste versjonen av seg selv. En av dem med et kjempefint antrekk og en sveis så fin at hun så ut som en prinsesse nesten. Hun andre så kul personlighet at hun kunne vært stygg, men allikevel kul pågrunn av den personligheten, (ikke at hun var det), og hun tredje en jente jeg har kjent leenge, som siden jeg ble kjent med henne prøvd å ikke følge noen andres måter å være på!
Så kommer jeg til meg selv, ei allmenn-jente med lys brunt hår, som er omtrent som alle andre jenter på allmenn, men kjemper litt imot. På allmenn er det fint å gå i klassiske blå college-gensere og resten av Bikbok-moten, derfor går alle i det. Bortsett fra noen, som meg, som prøver på å gå i det vi føler for å gå i, og allerede da føler oss vågale.
Det er så rart hvordan noe et sted kan bety så mye, mens i resten av tilfellene kun være en dråpe i havet. På allmenn i den lille hjembyen min går jeg litt annerledes kledd enn andre, mens i indie-miljøer allerede i lille Norge kler jeg meg kjedeligst av alle. Hvordan kan forskjellene være så store!?
Hvem er den mest perfekte personen i verden? Og hvorfor? Noen av venninnene mine sier at jeg må ha en perfekt kjæreste, men det er kun fordi jeg er litt annerledes fra dem igjen, hva om jeg kun er ei kjedelig og sjenert jente på allmenn med masse irriterende tanker? Noen av venninnene mine synes det virker som om jeg trenger perfekt, men det er jo altfor mye å kreve!
Jeg er sjenert, treg, en smule alternativ, og dårlig på å følge manualer(egentlig ikke, men jeg prøver alltid å presse inn litt kreativitet i alt jeg gjør). Disse negative tingene er sider ved min personlighet jeg kan prøve å trosse så mye jeg vil, men de vil alltid være der, så jeg må bare lære meg å leve med dem. Når man klarer å elske sine ikke så gode sider, det er da man har oppnådd full selvrespekt, og kan begynne med å finne den perfekte utgaven av seg selv. Perfekt vil jeg aldri klare å være, men en ting som er minst like bra er å være den perfekte utgaven av sg selv!
Bilde tatt i Brushfield i LONDON! Alternativt
Kommentarer