Jeg gledet meg selv, værsågod Anette!

Når jeg er for meg selv over en lengre periode blir jeg ikke snill mot meg selv. Jeg samler opp negative tanker om mye. Det blir mange av de tankene om "når de så på hverandre sånn, himlet de med øynene av meg da?", så er jeg overbevist om det til jeg møter menneskene igjen.

Hva kalles det? Paranoid? Jeg er nok det ja. Men jeg tror det er litt vanlig.
Poenget er at jeg klarte å motvirke det selv. Ved å møte noen av menneskene jeg vet verdsetter meg, men som jeg tviler litt på iblant, klarte jeg å gjøre meg glad igjen. På den måten fikk jeg bekreftelse, og kan roe meg en stund til, før jeg igjen må gjøre det samme.  Heldigvis er det en sunn måte å søke bekreftelse på. Noen har kjærester for bekreftelse, men jeg synes det er mye mer spennende å skaffe den bekreftelsen fra forskjellige mennesker. Hver gang jeg klarer det blir jeg stolt over å  ha kommet meg gjennom det på selvstendig vis.

Jeg tror det er naturlig å ha behov for bekreftelse.