Du kan bli best hvis du jobber for det, sier de..

Flink-pike-syndromet og obsessions
Flink-pike-erkjennelsene i mediene er populære nå om dagen, og jeg skjønner godt hvorfor de jentene prøver å bli så perfekte. Vi vil bli perfekte slik at alt vi vil ha, og alle vi vil ha kan komme til oss uten at vi trenger å gjøre noen ting. Å være perfekt i seg selv er egentlig ikke målet, men målet er å alltid ha det bra. Det vil kanskje skje hvis man er snill nok, mystisk nok og pen nok?

Selvstendig er det nye idealet. Personen som ikke trenger noen, og klarer å gjøre det den vil til enhver tid er den vi ser opp til. Mennesker er skapt til å leve sammen og samarbeide, det ligger i naturen vår. "Prosjekt perfekt" blir fort et ensomt prosjekt, der en alltid kan gjøre ting litt bedre. Da tror jeg det kan bli likt sånn mange opplever spiseforstyrrelser; en blir aldri perfekt nok. Så klart brenner man seg ut da.

Opphavet til kroppspress
En jente sitter alene hjemme i en komfortabel sofa med en data. Hun har et ønske, for eksempel; hun vil bli invitert på en fest, men i et samfunn med en klinkende klar jantelov føler hun ikke at hun kan gå bort til gjengen som arrangerer fester uten videre. Der starter det! Hun ser på pene forbilder som ser ut til å ha masse venner som beundrer henne. Jenta får en idé, hva hvis hun gjør seg selv så perfekt som forbildene, da kommer den gjengen til å begynne å snakke til henne.

Hun trener på å legge en perfekt kajal, tar løsvipper, tar squats for å få rumpa til Kim Kardashian. Hun blir kjempepen, akkurat som hun ville. Gjengen ser henne fortsatt ikke. Hun får enda dårligere selvtillit enn når hun begynte på sitt store prosjekt.

Det denne jenta kunne trengt ville vært å være med mennesker som presset henne til å gå litt utenfor sin komfortsone. Disse menneskene kunne fortalt henne; "snakk med han!" Hun hadde friket ut, men ville kanskje gjennomført det, og kunne heller startet med å jobbe på sine sosiale evner.

Jobber en så hardt for å bli så perfekt blir en paranoid for teite ting. Jeg har hørt jenter si; "Hva hvis jeg nyser når jeg snakker med han? Da vil han synes jeg er ekkel." Perfekt drar med seg prestasjonsangst, fordi man vil være like kul sosialt sett som det ser ut som man er. Et eksempel er at en jente kan tenke at hun må oppføre seg sexy fordi hun har trent den rumpa til å bli så sexy hun håpet på. Hvis hun ikke hadde vært så perfekt ville det kanskje vært enklere å snakke med de hun ville snakke med. Det sies at vi må fokusere på å få til det vi vil. I et selvstendig samfunn gjør vi det ved å gjøre det til et selvstendig prosjekt.

Drømme-press
Spørsmål jeg hører ofte:
"Hva er drømmene dine? Hva vil du helst hvis du gjøre hva som helst?"
Hadde jeg sagt at min største drøm var å jobbe på i et hyggelig team, gjøre noe kreativt, og få en god lønn, ville folk kanskje blitt skuffet.

Det er høye krav til drømmene dine også. På veggen min henger et stort bilde med sitatet; "If your dreams don´t scare you, they´re not big enough". Jeg er rimelig lei av å gå rundt og være redd for fremtiden fordi drømmene mine er så store. Er det naturlig å vite hele livet hva som er sin drøm?

Vi som går på barneskole, ungdomsskole, videregående, eller studier har tid, den skal fylles med skole, venner, og hygge. Har man lite av en ting kompenserer man/gjør man mer av noe annet. Vi skal være voksne, tenke på konsekvenser, og vi hører lærerne som sier at den karakteren på naturfagprøven kan avgjøre om du får jobb i livet eller ikke. I 10. klasse fikk jeg 5, 2 i karaktersnitt, delvis fordi jeg ikke hadde det så bra med meg selv. All tiden jeg kunne brukt på å kose meg og gjøre morsomme ting brukte jeg på skole.

Skal jeg trekke inn Maslow´s behovspyramide, så vil jeg si vi mer eller mindre har dekket alle stegene bortsett fra selvrealiseringsstadiet. Lærerne på vgs. sa at vi aldri ville være i stand til å totalt oppfylle dette steget. Problemet er altså; vi har det så bra, at vi blir deppa fordi vi ikke har det perfekt.

"Det er ingen andre enn deg selv som stopper deg". 
I høst jobbet jeg hardt for å få en B i Bedriftsøkonomi. Jeg trivdes ikke, jeg satt for lange dager, var mye sulten, sliten, som igjen gikk utover at jeg ikke var så glad. Jeg ville bli best, så jeg bestemte meg for å sitte lenger enn alle andre. Jeg ville holde på til jeg klarte det. Jeg satt på skolen fra 8 på morgenen til 23 på kvelden flere ganger. Jeg klarte å skaffen meg B, men fikk også stivere ledd, frøs mye, hadde hodeverk og mindre sosialt.

Vi kan få til alt vi vil, men hvor mye skal vi ofre?